Fredag stanset Statsraaden helt opp ute på havet, og lå i ro et par timer. 

- I dag braste vi bakk, skrev kaptein Jens Joachim Hiorth i dagsrapporten sin.

Det han ga ordre om, var å snu seilene slik at de bremset Statsraad Lehmkuhl opp, og holdt skipet i ro opp mot vinden. To instrumenter skulle fires flere hundre meter ned i dypet.

Skipet har instrumentene om bord som tar prøver av vannet automatisk døgnet rundt. Innholdet av CO2 og oksygen, mengden planteplankton, temperatur, og saltholdighet måles en gang i minuttet.

Disse prøvene hentes fra et inntak på skutesiden, og forteller altså bare noe om forholdene like under havoverflaten. Forskerne vil undersøke hvordan det står til nede i dypet også, og fredag ble en en spesiell prøvetaker hentet frem for første gang. 

En metallramme med en hvit og rød plastsylinder i midten ble hektet fast på en 750 meter lang line, og sluppet ned mot bunnen. Instrumentet kalles CTD, som står for conductivity, temperature og depth. 

Conductivity, ledningsevne på norsk, forteller hvor godt vannet leder strøm, og er en måte å måle saltholdighet på. Trykket forteller hvor dypt ned instrumentet er til enhver tid. Temperaturen registreres hele veien, og sammen med saltholdighet og trykk brukes den til å beregne tettheten på vannet, eller vekten om du vil. Instrumentet måler også hvor mye lys som slipper ned.

Informasjonen lagres i instrumentet, og lastes inn i PCen og sendes til land etter at instrumentet er heist tilbake om bord.

– Det er kult at vi kan se alle grafene med en gang, seier Erlend Mundal, en av de to studentene som har ansvar for prøvetakingen.

I videoen under ser du instrumentet bli satt ut. Når bunnen er nådd, kobles det på et telleverk, som måler hvor mye line som ble brukt når instrumentet hales inn med en kraftblokk.

CTD-instrumentet i bruk

Etter at CTD'en er tilbake på skipet festes det en planktonhåv til linen. Håven senkes til til 200 meter og hales langsomt tilbake. Planktonet håven fanger inn samler seg i en beholder ytterst. Innholdet i beholderen legges på sprit, og taes med til forskere på land.

En av dem er å være bøyevakt; å følge med på om noen skulle falle over bord. Du forsvinner fort av syne i bølgene ute på havet, så dette er en viktig jobb.

Bøyevakten fører også plastdagboken. Her noterer de alt de ser av plast som flyter rundt, sammen med tidspunkt og retning.

Bras bakk

Sjøsyke er en fæl opplevelse. Du blir kvalm og elendig, kaster opp, og har mer enn nok med å ta vare på deg selv.

Ingrid Wollberg, som er innholdsprodusent om bord på Statsraaden, har hatt noen runder med kvalme og elendighet. Men heldigvis er det mulig å unngå at sjøsyken tar helt overhånd.

Ingrid sliter litt med sjøsyke

Sjøsyke skyldes at kroppen blir forvirret. Balanseorganet vi har i det indre øret består av tre væskefylte rør. I rørene er det mikroskopiske hår som oppfatter bevegelse, og sender signaler videre til hjernen.

Balanseorganet gjør at vi klarer å holde blikket festet også når vi snur på hodet. Men i bølger roter det seg til. Balanseorganet gir signaler som ikke stemmer med det øynene ser, hjernen blir forvirret, og vi blir kvalme.

Eller for å være mer presis – noen av oss blir kvalme. Enkelte blir ikke sjøsyke i det hele tatt. Hos de fleste går det over etter en stund, mens andre er fullstendig utslått til de kommer tilbake på tørt land.

Selv om du har vært mye i båt uten å ha blitt syk, får du ikke fasiten før du kommer ut på havet. Under de bølgene du ser, ruller det havdønninger. Så lange at du nesten ikke oppdager dem, selv når de er et par meter høye. Du løftes bare langsomt opp ... og så ned igjen.

I videoen over forteller Ingrid at hun ikke klarer å sitte nede i skipet og jobbe.

– Når jeg sitter og jobber og ser inn i en PC-skjerm og redigerer videoer, så er det faktisk verst.

Ikke så rart, da er øynene virkelig i konflikt med balanseorganet i øret.

– Vær på dekk, i aktivitet, og ikke tenk så mye på sjøsyke, oppfordrer Ingrid.



Godt råd: Gjør som Ingrid, hold deg på dekk. Da kan du se på bølgene og følge båtens bevegelser. Ikke prøv å få «verden til å stå stille».

Havet er vakkert, selv når du er urven. Det er magisk å se solen forsvinne som en glødende ulldott ned i havet, oppleve delfiner på kloss hold, og se havhestene gli forbi på stive vinger. 

Men det kan være rått og kaldt. Kanskje ikke på vei til Las Palmas, men Nordsjøen er kald selv midt på sommeren.



Godt råd: Kle deg godt. Du blir fortere sjøsyk dersom du fryser, og plagene blir verre dersom du i tillegg er kald.

Ingrid forteller at måltidene nede i byssa er en utfordring. Det er en erfaring mange deler. Lukten gjør at matlysten forsvinner, og magen konsentrerer seg intenst om å holde på det som allerede er i den.

Godt råd: Unngå matlukt, tobakksrøyk og andre sterke lukter. Spis og drikk lite om gangen, men ofte. Knekkebrød, nøtter og rosiner er bra. Og sportsdrikk, den gir deg også litt salt. Ha litt mat med deg oppe på dekk, da slipper du å gå ned i båten for å spise. Under dekk blir kroppen din enda mer forvirret.

En båt med seil er mer stabil i sjøen enn en båt uten. Vindpresset mot seilet gjør at den ikke ruller så mye. Men selv i relativt stille vær kan havdønninger gjøre deg akutt syk. Du bare må kaste opp.

På Statsraaden finnes det egne spygatt, trakter med rør ut i skipssiden. De fungerer fint bare du husker på å bruke spygattene i le. På lo-siden kan sjøen sende hele leveransen din i retur.



Godt råd: Dersom du er i en mindre båt og må kaste opp, så ikke gjør det over rekken. Det blir det fort mye griseri av, og du risikerer å falle over bord. Bruk en bøtte med tau i, som du skyller i havet etterpå.

På en lang seilas må du på et tidspunkt inn i båten, for å sove og gå på do.

Det å kle av seg for å gå til køys kan være en skikkelig utfordring. Men så snart du får lagt deg på rygg og lukket øynene blir det hele mye bedre. Etter bare et par timers søvn føler du deg ofte helt fin ganske lenge.



Godt råd: Kom deg kjapt til køys og kjapt tilbake på dekk. Dropp å kle av deg om nødvendig, og sett deg for all del ikke til å lese eller studere kart. Gå på do etter at du har sovet, da er du piggest.

Hjelper ingen av rådene over? Det sikreste botemiddelet er å la sjøulkene ta seg av havseilingen, og heller holde seg innaskjærs. Båtliv skal være kjekt, og det er ingen vits i å plage seg selv.

Men har du mønstret på en tur med Statsraaden kommer du deg ikke av igjen med det første. Det er derfor lurt å ha noen remedier i bakhånd.



Godt råd: Dersom du vil unngå sjøsyken helt finnes det to remedier: 1- Sjøsykeplaster som festes bak øret, og virker i 72 timer. Du må ha resept fra legen din. 2 - Sjøsyketabletter, som finnes i flere utgaver. Ta en prat med apoteket for å finne ut hvilken du bør bruke. Husk å ta tablettene et par timer før du går om bord, er du allerede blitt syk kaster du dem bare opp igjen.

Slik unngår du å bli sjøsyk

På turen fra Arendal til Cadiz var det studentene Erlend Mundal og Erik Furevik som hadde ansvar for de vitenskapelige instrumentene om bord. Erik mønstret av i Cadiz, og opp landgangen kom Ragnhild Beck Hestness.

På det neste strekket sørover til Las Palmas på Kanariøyene, er det Ragnhild og Erlend som skal ta hånd om utstyret, ta prøver, fiske, og kikke etter hval. Erlend slapp å lure på hvordan det blir å å jobbe sammen med den nye studenten. Det vet han alt om på forhånd - han og Ragnhild er samboere.

– Jeg tror samarbeidet kommer til å gå fint. Når jeg kommer meg litt inn det som skal gjøres blir det sikkert bra, når jeg ikke er så avhengig av ham, smiler Ragnhild.

Ragnhild studerer biologi og kjemi på Universitetet i Bergen, og skal ta en master i marinbiologi, om havbruk. Et tokt på et havforskningsfartøy er midt i blinken.

– Det er veldig kult å få være med på ekte forskning. Vi har jo gjort mye forsøk som studenter, men bare for å lære oss ting, ikke for at resultatene skal brukes.

Det var ikke planlagt at Erlend skulle få Ragnhild som makker. Studenten som skulle erstattet Erik måtte trekke seg, og Erlend foreslo at Ragnhild kunne hoppe inn. Havforskningsinstituttet ga tommel opp.

– Veldig kult, jeg måtte bare gripe den muligheten selv om det var veldig kort varsel, sier Ragnhild.

Så kort, at det ikke var tid til grundige forberedelser før hun dro ned til Cadiz.

– Jeg har jo ikke skjønt helt hva jeg skal gjøre enda da, men jeg vet at vi kommer til å være mye i maskinrommet for å ta prøver, og at vi skal fiske og se etter sjøpattedyr.

Det blir altså Erlends jobb å lære henne opp. Akkurat det var planen helt fra starten, at studentene som mønstrer av lærer opp de nye. Det er mye som må finnes ut av og tilpasses underveis og den erfaringen er det viktig å overføre videre.

Ragnhild har fått opp hengekøyen, og har hatt den første natten om bord.

– Det gikk veldig greit. Litt trangt og ikke veldig behagelig, men jeg tror det er en vanesak, sier hun.

Ragnhild har ikke vært mye i båt, og gleder seg til å seile, og lære litt om hvordan et seilskip fungerer.

– Og å være ute på det åpne havet. Jeg har hørt at det er veldig fine solnedganger, sier hun.

Det er bare en sky i horisonten - Ragnhild har opplevd å bli sjøsyk på ferger. Hun håper Erlend kan ta hånd om instrumentene nede i maskinrommet i starten.

– Det kan godt være at jeg skal holde meg på dekk de første dagene, og fiske i frisk luft.

En ny makker til Erlend

Under hele jordomseilingen henter Statsraad Lehmkuhl inn data, både om vær og vind, og om forholdene i sjøen skipet glir gjennom.

Et av instrumentene om bord tar kontinuerlig vannprøver, helt automatisk. Studentene Erlend Mundal og Erik Furevik har sørget for at systemet fungerer som det skal.

Prøvetakingen stanses når skipet er nær havn.

– Det er for å unngå at det kommer leire, sand og annet mikro-søppel inn i systemet, forteller Erlend Mundal.

Alle data som samles inn deles med forskere på land, og nå begynner de første analysene å bli klare.

Kartet under lå i innboksen til studentene i helgen.

Meike Becker er forsker på Geofysisk institutt på UiB, og det er hun som har sett på målingene av CO2-innholdet i sjøvannet.

– Havet tar opp mye CO2, omtrent 25 prosent av det som slippes ut i atmosfæren, skriver hun i en epost til Erlend og Erik.

– Av resten tas 30 prosent opp av vegetasjonen på land, resten blir i atmosfæren.

Havet er altså en viktig faktor når forskerne skal finne ut av mekanismene bak klimaendringene.

Vann løser opp CO2 ved at det dannes karbonsyre. Slik ser formelen ut:

Ikke alt CO2 omdannes til karbonsyre, noe "svever rundt" i vannet som CO2-molekyler. Det er mengden av disse Erlend og Erik måler; pCO2.

– Temperaturen og trykket bestemmer hvor mye som løses opp, forklarer Becker. Men sånn generelt klarer kaldt vann å løse opp mer CO2 enn varmere vann.

Dette bidrar til at havet ikke tar opp like mye CO2 overalt. Området nær polene, som i Nord-Atlanteren, tar opp mye, mens havet nær ekvator ofte slipper ut mer CO2 enn det tar opp.

Siden temperatur er en faktor, er det ikke overraskende at pCO2 varierer gjennom året. pCO2 er størst om vinteren, synker gjennom våren når mengden planteplankton øker, og er lavest om sommeren.

Kartet Meike har sendt viser pCO2-verdiene som er målt på vei sørover.

– I de grunne områdene sør i Nordsjøen stiger konsentrasjonen. Det er både fordi vannet er varmere her, og fordi planteplanktonet her har brukt opp næringsstoffene og dør. Når planktonet så brytes ned av bakterier frigjøres det næringsstoffer og karbon. Da øker mengden CO2 som er løst opp i vannet og dermed også pCO2, forklarer Meike.

Jo lenger sørover Statsraaden kommer, jo varmere blir sjøen, og jo mer venter forskerne at pCO2-verdiene vil øke.

Målingene startet først utenfor Danmark, det tok litt til å få utstyret i gang. Som dere ser mangler kartet også det siste strekket inn mot Cadiz.

– Meike følger med på målingene fra land, og skjønte at det var en liten gasslekkasje, forteller Erlend.

Maskinisten visste råd. Han sprutet såpevann på anlegget for å se hvor det boblet ut gass, og fikset problemet ved å stramme til den lekke koblingen.

De første analysene er klare

Et av målene til One Ocean Expedition er å sette fokus på bærekraft, altså hvordan vi skal oppføre oss slik at det vi driver med ikke ødelegger planeten.

Det er altså ikke tilfeldig at jordomseilingen skjer mest mulig med vinden som drivkraft.

Statsraad Lehmkuhl har et seil-areal på totalt 2026 m2. Legges alle seilene ut på bakken, er det ikke noe problem å få plass til fire eneboliger på dem, med en liten hage til hver. 

- Vi har en fantastisk mulighet her om bord, vi kan seile. Vi kan ta oss fra et sted til et annet uten å forbrenne fossilt brennstoff, sier kaptein Jens Joachim Hiorth.

Å seile er smart også av en annen grunn. Statsraaden går raskere for seil, opp i over 18 knop, enn for motor. Selv med 1125 hester er toppfarten for motor 11 knop.

Men det er ikke alltid vinden blåser akkurat slik du skulle ønske. Et seilskip går raskest med vinden aktenfor tvers, som det heter. På skrå bakfra. Da fanger alle de 22 seilene vind.

Statsraaden kan seile på skrått opp mot vinden, krysse, men det gjør turen til en lang sikksakk-seilas. Dette ble det tatt hensyn til da ekspedisjonen ble planlagt, forteller Hiorth.

- 55.000 nautiske mil er langt, men 20 måneder er også lang tid. Det varierer litt fra etappe til etappe, men som et gjennomsnitt er ikke snittfarten mer enn 4 knop.

Hiort kaller det bærekraftig ruteplanlegging.

- Det å seile er uten sammenligning det ene tiltaket vi kan gjøre som bidrar mest.

Det er ikke forbudt å starte maskinen, den settes i gang når skipet skal finmanøvreres, og også dersom vinden slår seg helt vrang.

- Men i sum så skal vi nok seile veldig mye, sier Hiort.

Under ser du Ingrid Wollbergs bærekraftprat med kaptein Hiorh.

Kapteinens tanker om bærekraft

Derfor er det smart å seile

Statsraad Lehmkuhl besøkte La Coruña 28-29. august 2021.

La Coruña ligger godt beskyttet inne i Golfo Ártabro, nordvest i Spania. En fin havn å nå frem til etter å ha krysset Biscayabukten.Byen er en moderne travel havn, i det som er det industrielle og finansielle senteret i denne delen av Spania.

Normal maksimumstemperatur i august: 22,8 ℃
Normal nedbør i august: 35 mm

La Coruña

La Coruña, Spania

Statsraad Lehmkuhl besøkte Lisboa 2-5. september 2021.

Lisboa

Lisboa er hovedstaden i Portugal, og ligger der elven Tajo renner ut i Atlanterhavet. Byen er den nest eldste hovedstaden i Europa, etter Aten. Alderen setter fortsatt sitt preg på byen, som har et virvar av smale gater mellom små hus.

Normal maksimumstemperatur i september: 26,5 ℃
Normal nedbør i september: 33 mm

Lisboa, Portugal

Statsraad Lehmkuhl besøker Cadiz 9-15. september 2021.

Cádiz ligger sørvest i Spania, ikke langt unna Gibraltarstredet, innløpet til Middelhavet. Byen ligger på det som en gang var en øy i Cádizbukten. Den er en av verdens eldste havnebyer, anlagt rundt 1100 år FVT.

Da de store europeiske oppdagelsesreisene begynte i det 15. århundre ble Cádiz en av Spanias viktigste byer. To av Columbus' reiser startet herfra.



Normal maksimumstemperatur i september: 28,7 ℃
Normal nedbør i september: 23,8 mm

Cádiz, Spania

"Alle seisinger kastes loss og skværes opp."

Uforståelig? For en fersking ja, men det er et av punktene som forklarer setting av seil, i håndboken alle medseilere får med seg om bord.

Også elevene fra Åsane folkehøgskole har lest seg gjennom håndboken. 

De kom om bord i Lisboa, og da skipet endelig fikk vind og kunne slå av motoren og seile inn mot Cadiz, var det deres jobb å få seilene satt.

Der oppe på rærene, de runde stokkene som seilene er festet til, skal du ikke bare jobbe med tau, knuter og seilduk, du skal også holde deg fast. Det er ikke lett der du står på tynne vaiere, fotperter, med sjø som sjelden er stille.

Skal dette gå bra, er det ikke nok å lese håndboken. Det må øves, og mannskapet har laget til en miniversjon nede på dekk. Der fikk elevene opplæring i knuter, og kunne trene på å legge sammen seilene, beslå - som det heter på sjøen, slik at de raskt kan settes igjen.

Det er ikke bare akrobatikken i riggen som er en utfordring. Mikkel Volden er på hvitt vaktlag, som har vakt fra klokken 04 til 08 om morgenen.

– Da må man stå opp ... om man kaller det seint, eller tidlig, smiler Mikkel, og er glad for at han vekkes, eller purres, av de som går av vakt.

– Jeg hadde slitt mer om jeg hadde måttet stå opp selv.

Hundevakten er fin når du venner deg til den uvante døgnrytmen. Dagslyset kommer, og du får med deg soloppgangen.

– Jeg hadde valgt denne vakten igjen, sier Mikkel.

– En oppgave er å ha bøyevakt. Da står du og følger med på om noen skulle falle i vannet. Ellers står vi til rors, og vi går brannvakt rundt på skipet, forteller Mikkel.

På frivakten slappes det av, prates, og spises.

– Ikke for mye, jeg har hørt at du lettere blir sjøsyk på veldig veldig full mage, sier Mikkel.

Alle seisinger kastes loss og skværes opp? Seisinger er tauene som knytes rundt et seil som er beslått. Å kaste seisingene loss betyr å løsne tauene, og så surre dem pent opp.



Under ser du siden i håndboken som illustrerer hvordan skværseil, de firkantede seilene, først hales opp og så beslås.

Mye å lære for ferske seilere

Bjørn Olav Østeby (26) gikk av Statsraaden i Lisboa. Eller rettere sagt, trillet - han har hatt sykkelen sin med seg om bord. For eventyret er ikke slutt, han sykler nå tilbake til Norge.

Bjørn Olav Østeby har planlagt turen sin i et år.

– Jeg fikk høre om One Ocean Expedition i fjor høst, og fant ut at jeg hadde lyst til å være med, forteller han.

Den opprinnelige planen var å hive en sekk på ryggen og ta tog nordover etter å ha gått i land. Men sykkelturen broren hans hadde til Milano for noen år siden inspirerte ham. Kunne ha ta med en sykkel om bord?

Planen er å sykle hundre kilometer om dagen, så turen hjem via Madrid og Hirtshals tar en måneds tid. Bjørn Olav er spent på hvordan dette kommer til å gå. Han har knapt syklet siden han var barn. Sykkelen er helt ny.

– Det blir en ny opplevelse, smiler han. Tøft for rumpen i begynnelsen.

Bjørn Olav har tatt fjellvettregel nummer fem alvorlig, og har snakket mye med folk som har vært på lange sykkelturer.

– Det er veldig gøy å se hvor mange som har lyst til å dele erfaringer med meg. Jeg satt med sykkelen min i Arendal før avreise, og bare det var nok til at noen kom bort og ville slå av en prat.

Den største utfordringen tror Bjørn Olav blir å finne gode sykkelveier.

– Som ikke har mye trafikk, men samtidig er fine å sykle på.

Mange valg må tas på sparket, noe som gjør han han er spent på det å få tak i nok mat og vann, og det finne steder å sove.

– Hos en som heter Arthur, i Nederland, som jeg har truffet om bord her. Veldig gøy!

Bjørn Olav er over gjennomsnittet engasjert i bærekraft. Han liker at han kom seg til Lisboa med seil, og så kommer seg hjem igjen med sykkel.

– Et av FNs bærekraftsmål handler om samarbeid, og det er Statsraad Lehmkuhl et godt eksempel på, å samle folk fra ulike nasjonaliteter og få folk til å snakke sammen, sier han, og fortsetter.

– For meg er det også noe symbolsk i at jeg nå skal krysse landegrensene uten at det skal være en stor hindring.

Turen så langt har gitt ham nye bekjentskaper, gode minner og mye ny kunnskap. Han har brukt fritiden til å lese om sykling, så han har med seg både kunnskap om sykling og om seiling hjem.

Bjørn Olav lover å legge ut reisebrev på Instagram, 

FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.

De 17 målene skal være en veiviser for både stater, næringsliv, og for meg og deg.

Målene er basert på innspill fra land over hele verden. Nesten ti millioner mennesker fikk sagt sin mening gjennom en spørreundersøkelse.

Seil nedover, sykkel hjem

Seilasen fra Norge og sørover til Spania og Portugal i flott sommervær har vært et eventyr. Men ekspedisjonen Statsraad Lehmkuhl er i gang med er først og fremst et tokt for å samle inn nye data, få ny innsikt, og så dele den nye kunnskapen.

Alt som kan måles om bord, skal måles. Fra vær, vind og bølger, til forholdene nede i havet.

Innsamling av data er det studentene Erlend Mundal og Erik Furevik som tar seg av. De overvåker maskineriet som tar vannprøver, analyserer og rapporterer, de ser etter hval og delfiner, og de fisker. Du leste rett ja, fisker med fiskestang.

Hver morgen, midt på dagen og kveld, slipper de to slukene ut. Den ene stangen er for fisk av normal størrelse, den andre så sterk at den klarer å få opp fisk på flere titalls kilo.

Det var Geir Huse på Havforskningsinstituttet som fikk ideen om å utstyre studentene med fiskestenger.

– Jeg tror ikke dette er gjort før, jeg kjenner i alle fall ikke til det, forteller han.

Det er vanlig å bruke hvor mye fisk du klarer å fange som et mål på hvor mye fisk det er i sjøen totalt. Forskerne kaller det "fangst per enhet innsats". Det unike her er at det brukes fiskestang, og at det fiskes systematisk rundt hele kloden - 55.000 nautiske mil, 102.000 kilometer.

– Hva vi får der er jo spennende, men også det å ha en tidsserie. Hvor ofte får en fisk langs hele ruten, sier Huse.

Fangsten fotograferes, veies og måles, og øresteinene plukkes ut. Øresteinene er en del av balanseorganet til fisken. Deler du dem i to, ser du årringer som forteller hvor gammel fisken er, akkurat som hos trær.

– Størrelsen på fisken gir noe informasjon, men alderen på fisken er mye viktigere for oss, forteller Huse.

Fisken som fanges går ikke til måkene, men til kokken. På Statsraaden er det begrenset hva en kan ta med av proviant, og fersk fisk er snadder. Så langt har det ikke blitt noe.

– Det er klart, to små stenger i et stort hav, det er ikke gitt at du får fisk altså, sier Huse.

Å bare telle fisk holder ikke. Forskerne vil også finne ut om det er en sammenheng mellom hvor ofte det biter på kroken, og andre forhold i havet. Før toktet startet ble derfor Statsraaden utstyrt som et moderne forskningsfartøy.

Et av instrumentene tar vannprøver, helt automatisk. Systemet kalles Ferrybox.

– Det tar prøver av CO2- og oksygen-innhold, klorofyll - altså mengden planteplankton, temperatur, og saltholdighet, sånn en gang i minuttet. Ferrybox er et veletablert system, installert på mange skip, fergene som går over Nordsjøen for eksempel. Det gir veldig gode data, men begrensningen er at prøvene hentes fra vanninntaket i bunnen av skipet, bare sånn åtte meter nede, forklarer Huse.

Statsraaden kommer derfor til å stanse opp med jevne mellomrom. Skipet har med en prøvetaker som kan senkes helt ned til 750 meter. Der lukkes en ventil, og så heises vannprøven opp.

Når skipet først ligger i ro, sendes det også en planktonhåv 200 meter ned. Håven har en veldig finmasket duk, som samler plankton når den hales langsomt opp.
Plankton er ørsmå dyr og planter som flyter rundt i havet. I en liter sjøvann kan det være et par titalls millioner av dem, og de er viktig mat for fisk og andre dyr.

– Planktonprøvene gir oss veldig mye informasjon, men de må analyseres av eksperter i land så innholdet i håven legges på sprit, forteller Huse.

Vannprøvene skal sjekkes for innholdet av mikroplast, de ørsmå bitene plastposer, plastflasker, rester av tauverk og annet, rives og brekkes ned til når de flyter rundt i havet. Vi slipper også ut mikroplast når vi vasker syntetiske klær. Den lune fleecejakken som det er smart å ha med i tursekken er altså ikke bare lur.

Fra vannprøvene hentes det også ut DNA, arvestoff altså. Teknikken kalles eDNA, som står for environmental, eller miljø DNA.

– Dette er jeg veldig spent på, sier Huse.

Teknikken har vært kjent lenge, men det er først de siste fem årene metoden virkelig er tatt i bruk. Alt som lever i havet slipper ut litt DNA, og det finnes nå store databaser som prøvene sjekkes mot. Ut kommer det en liste over hvilke organismer som er i det området prøven ble tatt, helt automatisk.

– Selv om du ikke får opp organismen er dette en helt sikker identifisering, sier Huse.

Mange organismer holder seg nede i dypet om dagen, og kommer bare opp til overflaten om natten. Siden vannprøvene tas hele døgnet, kan Huse og kollegene studere hvordan denne "pendlingen" foregår, og finne ut om det er forskjeller rundt om på kloden.

Erik Furevik og Erlend Mundal tar vannprøver.

– For å få ut DNA fra vannprøvene har vi egne filtre. Noen av dem fryses ned, mens andre blir analysert om bord. De får altså ut artene der om bord, og der er jo litt spennende. Dette er en av de mer kompliserte oppgavene studentene gjør, og som de har fått en hel dag med opplæring i, forteller Huse.

Statsraaden har fått installert nye ekkolodd. Ikke for å være sikker på at det er dypt nok til å seile, men for å finne ut hva som lever under skipet.

På de ekkoloddene vi har om bord i fritidsbåtene våre er det mye rart som vises som fiskesymboler. Sånn er det ikke her, ekkoloddet om bord kan fortelle hva som er plankton og hva som er fisk.

– En kan jo ikke se så langt ned i havet, men ekkoloddene går jo til bunns, og gir oss utrolig mye kunnskap, forteller Huse, og forklarer.

– Vi kan se på hvor mye plankton det finnes i Atlanteren i forhold til Stillehavet og Det indiske hav for eksempel. Og vi kan se om det er sammenheng mellom det som vi ser av planteplankton målt med Ferrybox oppe, og mengden fisk nede, for eksempel. Hvor dypt står dyreplanktonet? Er det en sammenheng med hvor mye lys som trenger ned?

Tar du på deg en dykkermaske og kikker ned i havet virker det kanskje tomt og taust. Men sånn er det ikke. Dyrene som lever der nede lager lyd, og det gjør også skip. Lyden brer seg mer enn fire ganger raskere i vann enn i luft, og vann med ulik temperatur og saltholdighet lager "kanaler" som gjør at sangen til en hval kan høres mange kilometer unna.

Også dette vil Huse undersøke, og har installert hydrofoner om bord - mikrofoner laget for å fungere under vann.

– Det blir veldig spennende å finne ut hva vi hører. Hva er det av menneskeskapt støy, og hva er det av biologisk lyd. Og hvordan fordeler lyden seg. Og klarer vi å se sammenhenger mellom lyd, støy og andre parametre, sier Huse.

Når du skal ta opp lyd med hydrofoner er det perfekt å være i en seilskute, som ikke lager støy selv.

– Vi kan taue en hydrofon bak en båt med motor også, men nå fjerner vi den støykilden nærmest helt. Det er det samme med ekkolodd. Fisken blir skremt bort av en båt som beveger seg med en stor propell, forklarer Huse.

Erlend og Erik skal også se etter hval. 

Erlend Mundal speider etter hval og delfiner

Til faste tidspunkt skal de stå ved rekken, og speide utover med kikkert. Dukker det opp en halefinne, eller en blåst - skyen av vann og damp når hvalene puster, noterer de tidspunkt og hvilken art de har sett.

Det siste er en utfordring. Havforskerne henter vanligvis inn egne eksperter når de skal ut og telle hval, folk som kan kjenne igjen de ulike artene utfra måten de oppfører seg på.

– Den erfaringen har ikke studentene, men de kan i alle fall se at her er den en hval, og så kan de etterhvert nøste i hva det sannsynligvis er. Men bare det å vite at det er hval, så og så mange, kan vi også relatere til produktiviteten, altså planteplankton, og fisk, fortelle Huse.

Det hviler altså mye ansvar på skuldrene til studentene, og Huse er ærlig - som de to første er Erlend og Erik prøvekaniner.

– De er på en måte dobbelt prøvekaniner. De skal både få systemene opp, vi har jo ikke kjørt systemene, vi har jo testet dem, men har ikke kjørt dem over tid. Og så er de jo de første også - så akkurat hvor mye en kan gjøre om bord, i løpet av en dag, det er litt uklart rett og slett.

Det er Agenda Vestlandet, en stiftelse opprettet av Sparebanken Vest, som gjør det mulig for Huse å ha studenter om bord under hele toktet. De har betalt for utstyret som er installert, og dekker kostnadene til de totalt 20 studentene som skal dele på jobben.

Forsker med øreklokker og fiskestang

David Gold har hatt lyst til å seile med et seilskip siden han var guttunge. Nå gikk endelig drømmen i oppfyllelse, men bare så vidt.

– Det er egentlig en merkelig historie, forteller 72-årige David Gold fra Boston i USA.

Sammen med en kompis skulle han seilt med Statsraaden til Shetland i sommer, men koronapandemien gjorde at de ikke kom seg til Norge, og om bord i skipet.

Vi får vel bare få refundert billettene da, tenkte de to først. David ringte kontoret i Bergen.

– De fortalte at skipet snart skulle ut på en ny seilas, en fantastisk reise jorden rundt. Det koster litt mer penger, men kanskje dere er interessert? 

David pratet med kompisen sin, og de to slo til. For David er det en gammel drøm som nå går i oppfyllelse. Da han var sju, tok faren med med ombord på marinefartøyet USS «Constitution» i Boston. Seilskipet ble bygget i 1797, og er det nest eldste marinefartøyet som fortsatt er i aktiv tjeneste. 

– Jeg sa til min far, en gang skal jeg seile med et seilskip. Nå er endelig drømmen blitt virkelig.

Han har vært heldig. Været har vært på Statsraadens side, og de har gått med seil hele veien sørover til Biscayabukten.

Turen er over for David og kompisen når skipet kommer til La Coruna. Det angrer de på nå.

– Finner jeg en måte å komme meg om bord igjen på, en eller annen gang et eller annet sted på reisen, så er jeg med, sier David.

Han har vært oppe i riggen og lært mye om hvordan seilskuten manøvreres. I dag forklarte styrmannen ham hvordan en sekstant fungerer.

- Dette er jo et skoleskip, og lysten til å lære bort, hjelpe, og la oss jobbe oss gjennom ting er fantastisk.

En gammel drøm

Mathea Knudsen og Hedvig Lyngedal møttes om bord på Statsraad Lehmkuhl. Ikke lenge etter at skipet kastet loss fra Arendal, hadde de avtalt å leie bil sammen og kjøre til Portugal.

Alle artikler