Jamaicas mest kjente strand forsvinner

En times kjøretur fra Port Royal, der Statsraad Lehmkuhl lå ved kai i Jamaica, finner vi Hellshire beach - eller det som er igjen av den en gang store og livlige stranden.

– Mitt første minne fra en strand er fra Hellshire beach. Når jeg tenker på strender ser jeg for meg Hellshire, forteller Deron Maitland, student ved University of the West Indies i Kingston og deltager på feltkurset som ble arrangert da Statsraad Lehmkuhl besøkte Jamaica.

– Vi pleide å dra til Hellshire når jeg var barn for å bade, spise og kose oss. Jeg løpte rundt på den store sandstranden og faren min løpte etter meg, for han visste at jeg ikke var så god til å svømme.

Ikke nå lenger

Nå er Hellshire ikke lenger en strand man kan løpe på. I løpet av de siste 15 årene har 33 meter av sandstranden blitt spist opp av havet. Erosjonen skjer fordi havnivået stiger, og at det naturlige forsvaret langs kysten - korallrevene - ødelegges av økende havtemperatur og forurensning.

Kraftige tropiske sykloner i 2004 og 2007 har også bidratt vesentlig til erosjonen.

I dag er det ikke så mye sandstrand igjen på Hellshire.

Bølgene skvulper oppunder bebyggelsen som huser restauranter som serverer lokale delikatesser som hummer, mais og fritert fisk. Da vi besøkte stranden på en tirsdag ettermiddag koste et tredvetalls mennesker seg i strandkanten, og stort flere enn det var det knapt plass til på den flekken som er igjen.

Oppfordrer til å gå i gang

Vi besøkte stranden sammen med Silje Kjeldsvik, som i tillegg til å være foreleser på UiB sitt feltkurs om bord på Statsraad Lehmkuhl, er grunnlegger og styreleder for Om i morgen-stiftelsen.

Om i morgen-stiftelsen er en frivillig organisasjon som driver med klimaformidling og prosjekter for næringsliv, akademia og politiske organisasjoner.

– Fridagen min på Jamaica brukes på å besøke en strand hvor vi virkelig kan se konsekvensene av klimaendringene, fordi det er viktig å kunne dokumentere og formidle endringene som skjer, sier Kjeldsvik.

– Jeg tror det er enklere å vekke engasjement og få folk til å bli med på omstillingen når man kan vise eksempler på de endringene som de er med på å drive.

Vitnesbyrdet hennes fra Hellshire vil hun dele via Om i morgen-stiftelsen, og bruke et fag i bærekraftig utvikling som hun planlegger for Universitetet i Bergen.

– Jamaica står for en liten del av de globale klimagassutslippene, men samtidig er det de som bor her i sør som tar mye av støyten for klimaendringene, kommenterer Kjeldsvik.

Karibiske øystater er ekstra sårbare

Natalya Gomez, klimaforsker ved McGill University i Montreal og professor på feltkurset, forklarer oss hvorfor de små karibiske øystatene er ekstra sårbare for klimaendringer.

– Havnivåstigningen er ikke lik over hele verden. Det er store geografiske variasjoner. Områder nær ekvator, som Karibia, opplever høyere havnivåstigning enn gjennomsnittet, sier hun.

Gomez forklare at de geografiske variasjonene skyldes tre vesentlige faktorer. Isen som smelter på Grønland og Antarktis har en gravitasjons effekt.

Det trekker på vannet rundt seg. Når isen smelter, forsvinner gravitasjonseffekten gradvis og havnivået synker lokalt i disse områdene. Samtidig stiger landet som lå under isen, fordi det ikke lenger presses ned.

Isen som smelter på land øker volumet til havet, men dette merkes lite i de områdene der isen smelter. Fordi planeten vår roterer, skyves vannet i havet utover av sentrifugalkraften. Denne effekten er sterkest der rotasjonen er raskest, som er nær ekvator.

– Jo lenger vekk du kommer fra isen som smelter, jo større er økningen i havnivå. Derfor er havnivåstigningen i Karibia høyere enn det globale gjennomsnittet, forklarer Gomez.

Ta hensyn

Gomez oppfordre verden om å ta hensyn til øystatene når vi diskuterer mål for globale temperaturendringer.

– Vi snakker om gjennomsnittlige globale temperaturforandringer på 1,5 eller 2 grader. Havnivåstigningene på de små øyene langt fra polene er er mye mer alvorlig ved 2 grader enn ved 1,5 grader - mer enn forskjellen for oss i nordområdene. En halv grads økning kan være det som avgjør om man i det hele tatt kan leve på disse øyene i fremtiden.