UN logos
Livet om bord
Havnen i Maputo var full av forurensning. Foto: Susanne Njølstad Skandsen

Alt for lite vann i tankene

14 days ago
Skrevet av Susanne Njølstad Skandsen
Livet om bord > Alt for lite vann i tankene

Alt for lite vann i tankene

14 days agoLivet om bord
Skrevet av Susanne Njølstad Skandsen
Havnen i Maputo var full av forurensning. Foto: Susanne Njølstad Skandsen

Da Statsraad Lehmkuhl dro fra Maputo 3. januar hadde skipet bare ferskvann nok til to dagers normalt forbruk. Tømmermann Joachim Juel Vædele forteller hva som skjedde.

Ferskvannstanken om bord i Statsraad Lehmkuhl rommer 120 tonn vann, 120.000 liter altså. Det er mye vann, men rekker ikke så veldig lenge.

- Vi bruker ferskvann når vi lager lage mat, til å drikke og vi vasker med det. Så her om bord har vi vanligvis et forbruk på et sted mellom 100 og 120 liter ferskvann per person per døgn, forteller tømmermann Joachim Juel Vædele til innholdsprodusent Susanne Njølstad Skandsen, noen dager før Statsraaden ankom Cape Town.

- Oi, det var mye!

- Ja, men det er bare en tredjedel av det en person i Skandinavia bruker i gjennomsnitt, så det er faktisk ikke så mye, svarer Joachim.

Joachim Juel Vædele. Foto: Dina Storvik
Joachim Juel Vædele. Foto: Dina Storvik

Brukte seilene

Er tanken helt full har skipet nok vann til 12-15 dagers normalt forbruk. Å seile over store hav tar mye lenger tid enn det, så det å skaffe seg vann underveis har alltid vært viktig om bord på seilskip.

- I gamle dager brukte man seilene til å samle opp ferskvann, forteller Joachim.

- Når det regnet inn i seilene satte man bøtter og spann under for å samle opp vannet. At det er tømmermannen som har ansvar for ferskvannet om bord er en gammel tradisjon fra seilskipenes tid, fordi det var tømmermannen som kunne lage tønner og pumper og andre ting man kunne trenge. I dag er det maskinfolkene som har ansvar for selve produksjonen, men det er fremdeles tømmermannen som sørger for å avlese og kontrollere at det blir produsert vann.

Tømmermann Joachim Juel Vædele ved siden av maskinen som lager ferskvann. Foto: Susanne Njølstad Skandsen
Tømmermann Joachim Juel Vædele ved siden av maskinen som lager ferskvann. Foto: Susanne Njølstad Skandsen

Omvendt osmose

Før Statsraad Lehmkuhl la ut på One Ocean Expedition fikk skipet installert et anlegg som gjør sjøvann om til ferskvann. Det er altså ikke nødvendig å fylle vann når skipet ligger i havn.

Anlegget bruker en metode som kalles omvendt osmose. Sjøvann og ferskvann er skilt av en membran som vannmolekylene kan trenge gjennom, men ikke saltet. Når trykket i sjøvannet økes, trenger stadig flere vannmolekyler gjennom filteret, samles opp, og pumpes inn ferskvannstanken.

Omvendt osmose. Illustrasjon: Wikimedia / Ronald Toppe
Omvendt osmose. Illustrasjon: Wikimedia / Ronald Toppe

Men da Statsraad Lehmkuhl seilte fra Maputo var det bare vann om bord til to dagers normalt forbruk.

For skittent

- Hva skjedde i Maputo, spør Skandsen.

- Da vi kom inn til Maputo var vi nødt til å stenge av vannproduksjonen, fordi byen ligger ved et delta der fire elver renner ut, fulle av forurensning. Vi lå nesten tre uker i Maputo, så det er klart at da blir vannlageret etterhvert ganske lite.

Førstestyrmann Laurits Kallan fjerner et garn fullt av plastflasker, død fisk og annet boss fra skroget før avreise fra Maputo. Foto: Susanne Njølstad Skandsen
Førstestyrmann Laurits Kallan fjerner et garn fullt av plastflasker, død fisk og annet boss fra skroget før avreise fra Maputo. Foto: Susanne Njølstad Skandsen

- Sjøvannet var altså for skittent?

- Ja, vannet var for skittent til at man kan bruke det som renner forbi til å lage ferskvann. Og samtidig har vi under hele jordomseilingen hatt et prinsipp om at vi ikke vil bunkre vann fra land, fordi vi ikke vet hva slags kvalitet det har. Spesielt i Afrika kan vannkvaliteten være en annen enn den vi er vant til i Skandinavia, svarer Joachim.

- Så vi laget en prognose og fulgte med på forbruket. Selv om vi sparte på vannet og bare brukte mellom tre og fire tonn per døgn, noe som er ganske lite, så vi at jo tettere vi kom på avgangen, jo nærmere kom vi bunnen av tanken, forklarer Joachim.

Engstelig

Det siste døgnet før avgang kom medseilerne fra Nansensenteret og ESA om bord, og da eksploderte vannforbruket. Selv om Statsraaden kunne begynt å produsere vann så snart skipet var ute i åpen sjø, var Joachim engstelig.

- Det er risikabelt å seile avsted uten nok ferskvann om bord. Skulle ferskvannsanlegget vårt gå i stykker er vi virkelig ille ute, sier Joachim.

- Har det skjedd før?

- Det har skjedd før ja. Som regel kan maskinfolkene reparere det ganske raskt, men om det skulle skje noe som gjorde at det ble skikkelig ødelagt ville det være alvorlig. Vi må ha nok vann til et par dagers forbruk, sånn at maskinfolkene får litt tid til å prøve å løse problemet. Hvis det ikke går, så må vi finne en havn hvor vi kan bunkre vann. Derfor har vi satt et minimumsnivå på 30 tonn, som vi alltid vil ha i tankene, sier Joachim.

- Hvor mange dager holder det sånn ca?

- Med normalt forbruk er det bare nok til to dager. Men med en gang vi begynner å spare, det vil si at ingen kan dusje, vaske klær, ikke bruke ferskvann til rengjøring, og byssen må spare på vannet, så faller forbruket til ca. sju tonn. Så da har man til noen flere dager, svarer Joachim.

Under minimum

I Maputo sank nivået helt ned til 29 tonn, altså under minimumsgrensen.

- Det var virkelig kriminelt, smiler Joachim.

I stedet for å seile ut med en vond klump i magen, var det bedre å bryte prinsippet for en gangs skyld, og bunkre vann fra land. Leverandøren i Maputo lovet at de kunne levere vann på 24 timers varsel, og at det skulle være sertifisert og undersøkt i et laboratorium, og garantert holde høy kvalitet.

Men vannet kom ikke.

- Fordi det var nyttårsfeiring i Maputo, og vi kunne heller ikke få det med den sertifiseringen vi måtte ha, forteller Joachim.

Den dagen skipet skulle seile ble derfor den lokale agenten, selskapet som hjelper Statsraaden med praktiske ting i land, kontaktet. Kunne de finne en alternativ leverandør? Det klarte de, men Joachim var ikke trygg på vannkvaliteten.

- Vi hadde egentlig bestilt 40 tonn, men nøyde oss med 14 tonn for å ha til en nødsituasjon. Det vannet oppbevarer vi i en egen tank, adskilt fra det andre ferskvannet på skipet, forteller han..

Går fint

- Nå har vi vært til sjøs i fem dager, og det går ganske fint med vannproduksjonen. Nå har vi en reserve på ca 90 tonn og det er ganske mye. Maks kapasitet er 120 tonn, så det kan faktisk hende at vi seiler inn til Cape Town med fulle tanker. Så da kan vi kanskje tømme ut vannet vi er litt usikre på. Inntil videre har vi det som reserve. Vi kan jo også bruke det til å vaske med eller lignende, sier Joachim.

Ikke mer rasjonering, dusj i vei og fyll opp vannflaskene. Foto: Susanne Njølstad Skandsen
Ikke mer rasjonering, dusj i vei og fyll opp vannflaskene. Foto: Susanne Njølstad Skandsen

- Vi fikk nettopp beskjed om at vi endelig kunne dusje og vaske klær igjen. Er det ikke da en risiko for at vannforbruket tar helt av fordi alle har gått og ventet på å endelig få bruke ann igjen?

- Jo, det er en risiko for det. Og hjemme i Skandinavia tenker vi ikke over at vi lar vannet renne mens vi pusser tenner, eller vanner i hagen, at vi vasker få klær i vaskemaskinen om gangen og at vi står lenge i dusjen. Men når folk her har vært bevisst på sitt eget forbruk i seks-sju dager så eksploderer det ikke når vi slutter å rasjonere, fordi folk fremdeles tenker på at de skal spare, forsikrer Joachim.

One Ocean logoUN logos

One Ocean Expedition er en jordomseiling av det norske seilskipet Statsraad Lehmkuhl. Vi har som mål å dele kunnskap om havets avgjørende rolle for en bærekraftig utvikling i et globalt perspektiv.

Nettside av TRY / Netlife