Dette har vi lært av å seile over Stillehavet

I helgen nådde vi endelig havgrensen til Palau. Det er fem uker siden vi forlot Suva havn på Fiji. Fem uker siden gulvet ikke bevegde seg konstant, og siden melken i frokostskålen min ikke bevegde seg fra en side til en annen. Onsdag mønstrer vi av Statsraad Lehmkuhl. Da skal vi ta farvel til hverandre, og til det 109 år gamle seilskipet som har vært vårt flytende hjem.

Universitetet i Bergen sitt eventyr om bord er imidlertid mer enn fem uker gammelt. 1. mai mønstret nesten nitti studenter og en håndfull forelesere på skipet i Chile. Seilkursen ble satt mot vest for å krysse verdens største hav for så å ende opp i Palau. Og nå er vi altså her.

Formålet?

De siste månedene har studentene studert et universitetsemne i bærekraft med fokus på hav, klima og samfunn. Statsraaden har vært et flytende universitet. Samtidig har studentene hatt 8 timer vakt hver dag og natt for å sikre at skipet seiler. Dette gjenspeiler grunntanken i hva One Ocean Expedition sin jordomseiling handler om.

Var det verdt det?

Mens diskusjonen har gått hett for seg hjemme i Bergen om verdien av et slikt seilas, spesielt knyttet til det å sende lokalpolitikere og andre ledere på tur til Japan for å mønstre på, har studentene på andre siden av jorden akkurat fullført sine siste refleksjonsoppgaver om hva de har lært og deres erfaring.

Kanskje det kan være nyttig å dele noe av denne lærdommen med de lokale politikerne og topplederne mens de forbereder seg til avreise og børster støv av interrailsekken fra nitti-tallet.

Hva lærte studenene?

«Ingenting og alt, på en og samme tid» svarte de. Studentene har jobbet med noen av nåtidens vanskeligste spørsmål i sommer: Hva er bærekraftig utvikling? Hva er bærekraft? Hva er min rolle? Hva er alle andre sine roller?

Jeg hadde gleden av å organisere et tre uker langt læringsopphold på Fiji for 35 av studentene for å lære om livet på øyene og klimahandling. Dette var deres første møte med Fiji. Det var første gang de så hvordan klimaendringer påvirker stillehavsøyene. For mange var det også en oppvekker i viktigheten av å ha velfungerende samfunnsstrukturer og politiske systemer, og hvor nært knyttet disse er til både folks og naturens helse og velvære.

Studentene oppdaget at bærekraft ikke bare handler om klimaendringer. Bærekraft handler om kontekst og er situasjonsbasert. Bærekraft handler like mye om individuell handling som det handler om en måte å tenke på. Bærekraft handler om naturen, om våre sosiale liv og om mennesker. Bærekraft er ingenting og alt, på en og samme tid.

Hva kan vi lære av dette?

Statsraad Lehmkuhl er et seilskip, og det er ingen andre steder å gå. Hver kveld etter middagsmåltidet, samles studenter og mannskap på dekk for å se solen gå ned i horisonten. Vi sitter i grupper og prater. Vi ser til høyre, der er hav. Vi ser til venstre, der er hav. Vi er omgitt av hav. Vi deler historier fra livet – både gode og dårlige. Vi snakker om dagen vår, vi snakker om hva vi har lært. Vi reflekterer over spørsmålene fra forelesninger i marinbiologi, klimavitenskap, politikk, juss, og psykologi. Vi diskuterer kontekst. Vi er enige – og uenige. Men vi prater og lytter. Vi prater helt til det er så mørkt at man ikke ser noen ting, og det eneste man kan fokusere på er stemmen som sitter ved din side.

Hva kan oppnås ved å putte en gruppe politikere og andre toppledere i hengekøyer et par uker?

Ingenting, eller alt. De bestemmer. Men vi kan kreve utfall. Få dem til å snakke. Få dem trøtte. Få dem til å tenke. Få dem til å svare på de samme spørsmålene som studentene gang på gang har spurt seg selv og andre: Hva er bærekraftig utvikling? Hva er bærekraft? Hva er min rolle? Hva er alle andre sine roller? Vi kan få dem til å gi oss svar og vise oss konkrete planer for handling – det er tross alt det som er jobben deres. Få dem til å vise oss at turen er verdt de pengene det koster og de CO2-utslippene som følger med en slik reise.

For meg har det vært en unik opplevelse og lærdom. Det samme gjelder for nesten hundre andre forelesere og studenter. Det er en opplevelse som vil forme nitti studenters liv på nitti ulike måter.

I det de tar sine første steg på fast bakke, er det opptil den enkelte å bestemme hva man faktisk sitter igjen med. Vi har jobbet etter beste evne for å øke studentenes bevissthet omkring hvilken makt som ligger i kunnskap og erfaring. Kanskje er noen av disse studentene fremtidens politikere og toppledere.

Skipet er lite sett i forhold til det store Stillehavet. Vi er omgitt av hav. Men potensialet i diskusjonene og lærdommene om bord er enorme nettopp på grunn av dette. Jeg håper alle de som er privilegerte nok til å få erfare det lever opp til den muligheten det er!

Denne artikkelen ble først publisert på Borreviks Facebookside, og i tidsskriftet Khrono.