Inn i en unik og sårbar del av verden

Jeg sitter i en liten båt på vei mot Rock Islands i Palau for å snorkle. Hundrevis av små, grønnkledde øyer stikker opp fra det store havet. Jeg får klump i halsen, en liten tåre presser seg på - det er så vanvittig vakkert her.

Det er et sårbart og unik landskap rundt meg. Jeg føler meg heldig som får se dette unike øyriket, men mest av alt er jeg ydmyk. Jeg er kun en gjest her og sporene min skal vaskes ut med sanden.

Elsker sjøen

Jeg heter André Marton Pedersen og jeg er den nye innholdsprodusenten som skal være med fra Palau til Manila. Jeg bor i Lysefjorden, rett sør for Bergen, med samboer og barn. Jeg vokste opp med båtliv og elsker å være på sjøen.

Det å ta barna mine med ut på fisketur og oppdager nye skjulte perler på Vestlandet er veldig gøy og meningsfullt. Nå ser jeg veldig frem til å være med Statsraad Lehmkuhl og One Ocean Expedition.

Jellyfish Lake og Shark City

Guiden ønsker oss velkommen til Jellyfish Lake, første stopp på dagens snorkletur. Stedet står på UNESCOs verdensarvliste. Få minutter senere svømmer vi blant millioner av ufarlige maneter. Det er som å være i verdensrommet!

Men klimaendringene har gjort Jellyfish Lake for varmt for manetene. To ganger tidligere har manetene forsvunnet i flere år, men heldigvis dukket opp igjen. Nå er innsjøen åpen for besøk, enn så lenge.

Etter Jellyfish Lake svømte jeg med svarttippet revhai for første gang i livet! Det var nervepirrende, og veldig gøy! Disse haiene er ufarlige for mennesker, men menneskene er ikke ufarlige for haiene. Guidene har flere ganger sett haier uten ryggfinne. Turister har kappet finnene av. Forstå det den som kan.

Nede på sandbunnen levde det gamle skjell. Et av dem var over 100 år og over en meter bredt! Utrolig vakkert. Jeg lå lenge i vannskorpen og bare tittet på det. Jeg så at rett ved siden av var det også et stort skjell, men det var tomt. Guidene fortalte meg etterpå at noen turister hadde gravd ut innmaten, og nå er skjellet dødt. Forstå det den som kan.

En annerledes dag

Etter snorkleturen ville jeg oppdage Palau på land, og i går dro jeg til en strand som heter Long Beach, helt nord på øyen. Kritthvit sand så langt øyet kan se. Palmer som svaier i vinden. Et skilt som sier “Beware! Falling coconuts”. Det var rene postkortet.

Først så jeg bare alt dette vakre, men så oppdaget jeg noe annet. Noe som ikke skal være der.

I begge retninger lå det tusenvis av plastprodukter som hadde rekt inn med sjøen. Sandaler, flasker, tannbørster, tau, knuste bøtter og en basketball var noe av deg jeg fant. En kokosnøtt hadde vokst gjennom en isoporbit.

Jeg satte meg ned på stranden og kunne egentlig badet og kost meg, slik den opprinnelige planen min var, men det gikk jo ikke! Ikke nå. Jeg tenkte jeg bare på all den plasten. Dagen ble derfor brukt til å rydde fire bossekker med plast - og det var kjempegøy!

The Palau Pledge

Da jeg landet i Palau ble det stemplet et kraftfull dikt i passet mitt - Palau Pledge - som er skrevet av barna her i Palau. Det lyder slik:

Children of Palau,
I take this pledge as your guest,
to preserve and protect your beautiful
and unique island home.
I vow to tread lightly, act kindly,
and explore mindfully.
I shall not take what is not given.
I shall not harm what does not harm me.
The only footprints I shall leave are those
that will wash away.

Jeg signerte diktet med glede og ydmykhet. Signaturen min skal ikke bare skal gjelde oppholdet mitt i Palau, men også alle andre steder jeg befinner meg - resten av livet.

Lørdag setter vi kurs mot Yokohama, og jeg er veldig spent på hva som ligger foran oss. Menneskene ombord, forskningen som skal skje og været. En ting er sikkert - det er at det blir mye å fortelle om, og det ser jeg frem til!
Eventyret er der ute!