UN logos
Livet om bord
Jo Leif Strønen Photo: Hanna Thevik

Jo Leif skifter mannskap

5 months ago
Skrevet av Ronald Toppe
Livet om bord > Jo Leif skifter mannskap

Jo Leif skifter mannskap

5 months agoLivet om bord
Skrevet av Ronald Toppe
Jo Leif Strønen Photo: Hanna Thevik

Den populære båtsmannen på Statsraad Lehmkuhl bytter seilskute med plastbåt. Med seg om bord skal han ha døtrene sine.

Vi pratet med Jo Leif Strønen over en dårlig satellittlinje da skipet var på vei nordover utenfor kysten av Chile. Det har vært et par dager med kuling fra vest, såpass rock'n roll at kursen ble lagt litt om for å unngå å få vinden rett inn fra siden.

– Nå begynner det å roe seg, og det er litt deilig, sier Jo Leif.

Statsraaden er på vei mot Valparaíso, og der mønstrer den populære båtsmannen av, for siste gang. Jo Leif har sagt opp jobben.

Døtrene hans på snart 3, 5 og 7 år savner pappa.

– Det fungerte å være lenge hjemme på fritørnen da de var veldig små, men nå begynner de å merke at jeg er veldig lenge vekke.

Savner pappa! Foto: Tonje Selvåg
Savner pappa! Foto: Tonje Selvåg

Jo Leif har vært båtsmann på Statsraaden siden 2013, og kjenner også på at ti år er lenge nok.

- Det er nok sunt for en sjømann å bytte båt av og til, selv om Lehmkuhl er et fantastisk skip å være på. Jeg har jo merket at det snart er på tide å skifte båt, for å få ny inspirasjon og utvikle meg videre.

Ingen jobb som venter

Det står ingen ny jobb og venter på ham.

- Jeg har ikke landet neste jobb, jeg har bare bestemt meg for at jeg skal ta meg mer av ungene. Målet med å gå på land er å være mer hjemme, så jeg kommer ikke til å jobbe fulltid som sjømann, det er jeg sikker på. For det vil jo bety halve året vekke igjen, sier han.

- Jeg venter også svar på en kombinertstilling på Christian Radich. Jeg søker jobber der jeg kan jobbe mer med folk. Jeg jobber jo masse med folk her, men ansvaret for skipet er jo hovedarbeidet da. Så nå søker jeg jobber der jeg kan fokusere mer på folk enn på de andre ferdighetene.

NRKs programleder Tamanna Agnihotri og Jo Leif. Foto: Tonje Selvåg
NRKs programleder Tamanna Agnihotri og Jo Leif. Foto: Tonje Selvåg

Da NRK sendte Sommerskuta fra Statsraaden sist sommer ble den joviale vestlendingen en populær figur som seerne ikke fikk nok av.

Noen har snakket om et nytt NRK-prosjekt med deg i en viktig rolle?

- Det å kombinere sjøerfaringen med menneskelig utvikling på et vis, det hadde vært veldig gøy. Det er jo ikke offisielt enda, men det stemmer at NRK holder på å lage et konsept som de har lyst til å bruke meg på. Så det kan jo være at det blir fjernsyn neste år. Blir det full satsing med NRK så blir det i så fall neste sommer. Utdanningen min er jo ikke sjømann, det er informasjon, jeg skulle bli journalist, det var det jeg planla.

Jo Leif drømte om å skrive, men ikke akkurat lister over utstyr. Foto: Hanna Thevik
Jo Leif drømte om å skrive, men ikke akkurat lister over utstyr. Foto: Hanna Thevik

Frihet og tradisjon

Jo Leifs første møte med Statsraad Lehmkuhl var som elev på Torshus folkehøgskule, på tokt til Shetland og Orkenøyene. Det var så kjekt at han søkte seg om bord som frivillig mannskap sommeren etter, og de neste årene kombinerte han studier om vinteren med seiling om sommeren.

På et tidspunkt innså han at det var på sjøen han ville være, og bare der.

- Jeg husker fortsatt magien med å komme ombord i et gedigent seilskip. Alt var spennende. Mannskapet var eksotisk, å bo i hengekøye og gå vakt på natten var eksotisk. Det som nå er hverdagen vår og helt normalt. Men jeg husker altså fortsatt magien. Det første toktet var et eventyr, rett og slett. Et helt normalt nordsjøtokt, men et eventyr for førstereisen Jo Leif.

Forskerstudent Erlend Mundal og Jo Leif setter ut hydrofonen for å lytte etter hval. Foto: Isak Okkenhaug
Forskerstudent Erlend Mundal og Jo Leif setter ut hydrofonen for å lytte etter hval. Foto: Isak Okkenhaug

Hva var det som med sjøen som dro? Var det naturen, det å være på bøljan blå, eller var det miljøet om bord, jobben om bord?

- Alle de tingene der. Noe av det første jeg erfarte på sjøen var at det var fritt, kan du si. Du hadde ditt eget samfunn, og i det samfunnet er du ikke avhengig telefoner eller av å skulle reise hit og dit. Det er behagelig å være fri fra mobiltelefoner og internettnyheter og Netflix. Du forholder deg til været og kollegene dine. Og så har jeg alltid vært opptatt av tradisjoner, og synes det er spennende å lære seg ting. Kunnskapen som ligger i håndverk fascinerer meg veldig, og de historiske tradisjonene er veldig spennende.

Enkle hjelpemidler som taljer, og muskelkraft. Jo Leif fikser sammen med båtsmann Jesper Rosenmai. Foto: Hanna Thevik
Enkle hjelpemidler som taljer, og muskelkraft. Jo Leif fikser sammen med båtsmann Jesper Rosenmai. Foto: Hanna Thevik

Så du kunne ikke vært sjømann på for eksempel en supplybåt?

- Jeg har jo tenkt noen ganger at jeg kanskje skulle prøvd moderne sjøfart, bare for å få den erfaringen og ha det å vise til, kan du si. Men jeg har ikke behov for at alt skal være så enkelt. Der de har en vinsj og kan trykke på en knapp, bruker vi taljer, og det å gjøre tingene manuelt er jo en del av gleden min på sjøen. Jeg hadde klart det fint, og det hadde vært interessant, men jeg mistenker at det hadde blitt litt rutinepreget. Jeg har stor respekt for de som jobber på supply, men jeg har funnet ut at jeg har mer utfordringer og spenning i denne bransjen, svarer han.

Kameratskapet

Naturopplevelser med hval langs skutesiden og fantastiske soloppganger er viktig for Jo Leif, men det viktigste er kameratskapet om bord.

- Hele tiden har de beste opplevelsene mine vært veldig tett knyttet til de seilasene der mannskapet er hundre prosent samkjørt, og akkurat nå er vi ikke så langt unna det. Vi forstår hverandre, og det gjør at trivselen også er veldig stor.

Kristian Bulow, Adrian Thorsvik, Jo Leif Strønen, og Jens Joachim Hiorth har kaffepause. Foto: Ole Morten Algerøy
Kristian Bulow, Adrian Thorsvik, Jo Leif Strønen, og Jens Joachim Hiorth har kaffepause. Foto: Ole Morten Algerøy

Jo Leif har vært med på mange fine seilaser i løpet disse ti årene. To skiller seg spesielt ut.

I 2008 tok Statsraaden hjem «The Boston Teapot Trophy» for første gang. Det er en utmerkelse til det seilskipet som har tilbakelagt den lengste distansen i løpet av 124 timer.

- Det var en utrolig tøff seilas, og vi seilte hardere enn det vi vanligvis gjør, kun fordi mannskapet var så dyktige. Tilliten var hundre prosent optimal, og effektiviteten hundre prosent. Vi fikk betalt for det i en sinnsykt spennende og morsom seilas, og så den her pokalen på toppen, det er en opplevelse som sitter, forteller han.

Perfekt satte seil. Foto: Hanna Thevik
Perfekt satte seil. Foto: Hanna Thevik

Statsraaden har vunnet «The Boston Teapot Trophy» sju ganger senere, flere ganger enn noen annen seilskute. Sist gang i 2017, med distansen 1254 nautiske mil, strekningen Bergen-Madrid i luftlinje. Toppfarten ble målt til 19,5 knop.

- Tall Ships Race i 2013 husker jeg også godt. Vi hadde kjempeklaff hele veien, og seilte med medseilere som gikk med på å jobbe hardt. Vi slo oss opp Østersjøen og vant. Når vi leverer litt over den høye standarden vi vanligvis leverer, så er det helt fantastisk.

Det er ingen selvfølge at Statsraden kan seiles hardt. Alt må være i tipp-topp stand, og det er båtsmannens ansvar.

- Det er imponerende hvor mye krefter det er i naturen, det krever respekt altså. Og imponerende hva seilene våre kan tåle, og hvor viktig det her vedlikeholdet som vi driver med er. For når det blåser 50-60-70 knop med vind, så er det små marginer i forhold til at ting begynner å ryke. Det er helt fascinerende, hvilke krefter en skal jobbe med og samarbeide med, det synes jeg er veldig spennende, sier Jo Leif.

Hva med å sitte på akterdekket med kaffekoppen og nyte solnedgangen?

- Nei, det er en liten sånn bonus kan du si, smiler han.

Storm. Foto: Torjus Hoven
Storm. Foto: Torjus Hoven

Orkanen utenfor Bermuda

Noen ganger svikter samarbeidet med naturkreftene. Jo Leif nøler ikke da jeg spør ham om det er opplevelser han gjerne skulle vært foruten.

- Det må være orkanen utenfor Bermuda i november 2014.

Uværet traff da Statsraaden var på vei inn til Norfolk i Virginia etter å ha krysset Atlanteren. Om bord var kadetter fra Sjøkrigsskolen og elever fra Bergen maritime videregående skole. Værmeldingen varslet storm, men utpå natten økte vinden raskt til orkan.

Statsraaden gikk for maskin, med bare tre stagseil oppe for å stabilisere skipet. Vinden og enorme bølger la det kraftig over på siden. Store sjøer skylte over dekk.

Det endte bra, Statsraaden kom seg til havn med bare noen små skader på styrbord side. Men stagseilene var blåst i fillebiter, og det var også fem seil som var rullet inn og surret. Vinden hadde klart å røske dem ut av surringene.

- Vi kunne ha vært bedre forberedt. Det var helt uforutsett det været vi møtte, men vi hadde seilt under fine forhold i lang lang tid, og var ikke godt nok forberedt. Når det først begynte å gå opp for oss at nå blir det ille her, så løste vi det, men det var en vekker både personlig og for skipet, sier Jo Leif.

På verksted

I 2018 fikk Statsraaden installert batteri, som også kan lades av propellen når skipet går for seil, og den fikk nye generatorer. Det ble samtidig gjort arbeid på skroget og ombygginger under dekk. Skipet lå på verksted i flere måneder, en tøff tid for Jo Leif.

- Det var viktig og spennende arbeid, men blytungt. Det å demontere skipet sitt … Vi er jo stolt av et ordentlig og ryddig skip, og så har du ikke mulighet til å rydde. Men nå er skipet totalrenovert og godt vedlikeholdt, det er bygget på nytt nesten, så alt ligger åpent for at det kan være Bergens flotteste skip i 30 år til, ganske så problemfritt.

Så du tror at det fortsatt vil være interesse for et skoleskip som Statsraad Lehmkuhl i 2050?

- I min tid har interessen tatt seg opp. For femten år siden ble du nesten ledd ut  sjømannsmiljøet - ja ja, du holder på å leke med det der. Det var bare for spesielt interesserte. Men nå er det mer respekt for det vi driver med. Samfunnet begynner jo å se mer til røttene, og begynner å få mer følelse for historien, synes jeg. Hvor vi kommer fra og hvem som har gått foran oss.

Hvorfor har dette endret seg?

- Vi følte oss plutselig veldig moderne, med ny teknologi og nye metoder som gjorde at vi følte at alt skulle bli så mye bedre. Og da skjøv vi litt til side det som hadde vært før. Men alt det nye er basert på de erfaringene vi har gjort før, og Statsraaden viser jo litt av denne historien, sier Jo Leif.

Alt gjøres med taljer og tau. Foto: Hanna Thevik
Alt gjøres med taljer og tau. Foto: Hanna Thevik

- Og for kommende sjøfolk så er jo et seilskip veldig bra, fordi der en nå har hydraulikk og elektronikk og datasystemer som gjør utregninger og beregninger og forklaringer for oss, så må vi her ta i ting fysisk. Her bruker du taljer, her drar du i tau, her står du ute i vær og vind. Dette er noe av grunnen til at Sjøkrigsskolen er så fornøyd med samarbeidet med oss. Alle erfarer havet rett på, kan du si, ingen kan gjemme seg inne. Det er ut på dekk, og oppleve at så mye blåser det når det er orkan. Så mye krefter er det, vi må faktisk være 20 stykker for å holde dette tauet her. Kadettene får en direkte fysisk forståelse av prinsipper som er i ferd med å bli abstrakte i samfunnet. Og så kreves det rett og slett fysisk lagarbeid å få ting til her. Og det er god ledelseserfaring, det å få til et fysisk samarbeid skikkelig.

Mye folk og rå kraft må til. Foto: Hanna Thevik
Mye folk og rå kraft må til. Foto: Hanna Thevik

Tilbake igjen?

Selv om han alltid kommer til å ha en stor del av hjertet sitt om bord i Statsraaden, tror ikke Jo Leif at han kommer tilbake til en fast jobb om bord. Men helt sikker er han ikke.

- Jeg tror kanskje at jeg ikke gjør det, men det er litt åpent. Statsraaden var det første skipet mitt, og jeg har jo gjennom hele min periode på sjøen kommet tilbake til Lehmkuhl, så det er jo et eller annet her som trekker.

Dersom du skulle tilbake, vil du ha samme jobben, eller er det andre oppgaver du kunne tenkt deg om bord?

- Jeg har vel mer eller mindre bestemt meg for at jeg ikke kommer til å gå styrmannsskolen. Så det er jo sannsynlig at jeg lander på båtsmann hvis jeg skulle komme om bord igjen. Jeg trives jo så godt med det praktiske og den direkte kontakten med medseilere, det sosiale som ligger i å løse den praktiske delen, sier han.

En prat på dekk. Foto: Hanna Thevik
En prat på dekk. Foto: Hanna Thevik

Fra Stillehavet til Oslofjorden

Nå går du snart fra borde i Valparaíso, og flyr hjem. Skal du rett til fjells da, for å komme lengst mulig bort fra saltvann?

- Nei, nå er det hjem å feire bursdag med hun som blir tre år, og så masse tid med familien i sommer, samtidig som jeg finner ut hvor jeg skal videre. Og så skal jeg faktisk pusse litt på min egen lille båt, en liten plastikk som jeg har, fikse en liten lekkasje, og så seile med ungene i båten på Oslofjorden.


One Ocean logoUN logos

One Ocean Expedition er en jordomseiling av det norske seilskipet Statsraad Lehmkuhl. Vi har som mål å dele kunnskap om havets avgjørende rolle for en bærekraftig utvikling i et globalt perspektiv.

Nettside av TRY / Netlife