Reisebrev fra kaptein Seidl i Stillehavet

Seilasen vår over Stillehavet, eller Mare Pacificum - det fredelige havet, som det heter på latinsk, var faktisk den roligste seilasene som undertegnede hittil har hatt gleden av å oppleve over så mange sammenhengende dager til sjøs på det åpne hav.

Med unntak av 2-3 dager i til dels «friske» vindforhold umiddelbart etter avgangen fra Valparaiso, fikk vi over 30 døgn med rolige, passatvinds-pregede forhold som kunne nytes - og ikke minst utnyttes - til alt vi hadde satt oss fore av programmerte aktiviteter på den 35 dager lange etappen.

Med 90 studenter fra Universitetet i Bergen (UiB) om bord, som i tillegg til vaktgang og seiling av skipet også skulle gjennomføre undervisning og pensumstudier, samt et stort behov for skipets mannskaper for å gjennomføre viktig utvendig vedlikehold, var forholdene tilnærmet så perfekte som de kunne bli, så å si hele veien.

Å reise til sjøs med en stor gruppe mennesker hvorav de aller fleste ikke har vært om bord på et skip før, og som i alle fall aldri har vært på et oversjøisk seiltokt på mer enn 5 uker, er nok litt risikobetont. Ikke i den forstand at det betraktes som farlig for verken skipet eller toktmannskapene, men heller fordi at det potensielt kan oppstå psykiske utfordringer forårsaket av sjøsyke, hjemlengsel, kjedsomhet, utmattelse samt en generell misnøye med forholdene om bord, slik som mangelen på muligheten for ekstern kommunikasjon over lang tid, eller den evige rullingen fra havdønningene.

Det var imidlertid nokså overraskende - og ikke minst beroligende - å konstatere at ingen av disse utfordringene hadde vært oppfattet som noen nevneverdig plage for den ellers så entusiastiske gjengen som var sammensatt av hele 10 ulike nasjonaliteter. De ble i tillegg ganske så habile sjøfolk og «klarte brasene» etter forholdsvis kort tid i sjøen.

Vår største bekymring før vi satte av sted var vel at det skulle bli ubehagelig varmt på denne lange etappen i tropiske farvann, men vi ble heldigvis skånt fra den ellers så varme solen av et skylag som nesten daglig sløret himmelen godt til og som stort sett forsvant igjen hver eneste kveld og natt for å slippe frem en glitrende stjernehimmel og lyset fra de ulike månefasene.

En av kveldene der skylagene imidlertid ikke forsvant fullt så mye som ønsket, var da det oppsto en total måneformørkelse den 15.-16. mai. Det ble likevel nok av brudd i skydekket til at vi innimellom fikk observert denne historiske hendelsen over flere timer og det var en flott opplevelse å få med seg.

Til tross for at våre 2 fiskeliner med de mest avanserte slukene på markedet hang ute i kjølvannet aktenfor skipet - dag in og dag ut - så ble det fanget urovekkende få fisk på hele den nesten 5000 nautiske mil lange etappen. Hvorvidt dette skyldes et normalt fravær av fisk på de dybdene som vi fisket på i det aktuelle området, en tiltagende reduksjon i fiskebestandene tilknyttet overfiske, eller klimatiske forhold, er ikke for oss å si, men jeg mener ganske bestemt å huske at vi «alltid» fikk fisk under våre seilaser på alle hav så sent som for bare et par tiår tilbake.

Om ikke annet, så fikk vi i alle fall forsket på dette og andre forekomster både under havflaten og i luften etter beste evne innenfor de svært så begrensende rammene som de ulike lands forskningstillatelser tillot. Vi kan bare håpe at resultatene vil kunne bidra til å forstå hva som er under utvikling i de store havene som vi jo alle er avhengige av - både til fiskefangst og menneskehetens eksistens generelt.

I tillegg til de ideelle forholdene som vi var så heldige å ha på vår side på dette «episke» toktet, så var det - som det så ofte er på alle våre seiltokt - motivasjonen, åpne holdninger - og ikke minst - utholdenheten til menneskene om bord som skapte den gode stemningen underveis og til slutt også suksessen til hele dette toktet og vi takker derfor studenter og stab fra UiB for deres gode samarbeid underveis. Personlig ser jeg allerede frem til nye seiltokt sammen i Stillehavet om ikke så lenge.