UN logos
Livet om bord
Roald Flesland Havre, Haukeland Universitetssykehus

Skipslege i koronaens tid

6 months ago
Skrevet av Roald Flesland Havre, Haukeland Universitetssykehus
Livet om bord > Skipslege i koronaens tid

Skipslege i koronaens tid

6 months agoLivet om bord
Skrevet av Roald Flesland Havre, Haukeland Universitetssykehus
Roald Flesland Havre, Haukeland Universitetssykehus

Det er påske, og alt er vel om bord på Statsraad Lehmkuhl. Slik var det ikke i julen, da koronaen herjet om bord. Her er historien til Roald Flesland Havre, som var skipslege om bord da det sto på som verst.

Denne historien ble først publisert i "Paraplyen" tidsskriftet for Hordaland og Sogn og Fjordane Legeforening, nr 1 2022.

Da Statsraad Lehmkuhl forlot Arendal i august 2021 la den ut på en jordomseiling som skal vare frem til april 2023. OneOcean Expedition har som formål å fremme oppmerksomhet om å bevare havet som ressurs for klima, som matkilde og som tilholdssted for et svært artsmangfold.

Underveis deltar forskere fra mange miljøer knyttet til klima og miljøforskning, meteorologi og biologi. Universitet og folkehøyskoler deltar, men også vanlige mennesker som ønsker å delta som medseilere på det over hundre år gamle skoleskipet.

Helse Bergens bidrag er å la overleger som ønsker å delta som skipsleger, benytte opparbeidet overlegepermisjon til dette. Norsk Senter for Maritim- og Dykkemedisin ved Yrkesmedisinsk Avdeling står for tilsetting og opplæring av skipslegene.

Fortøyd i Miami. Photo: Roald Havre
Fortøyd i Miami. Photo: Roald Havre

Seilasen startet i Arendal, seilte til La Coruña i Spania, deretter til Lisboa og via Cádiz til Las Palmas på Gran Canaria. Der startet Atlanterhavskrysningen over til den karibiske øyen Curacao. Videre gikk reisen til Jamaica, Cuba og Bahamas før den la til i Miami 7. desember i fjor.

Under hele denne reisen, med vekslende mannskap, medseilere og besøk om bord, klarte man å hindre Covid-19 smitte om bord. Strategien var å teste alle medseilere ved ankomst, samt om bord etter tre dager til sjøs og tidvis drive systematisk temperaturovervåkning. Her la myndighetene i neste havn mye av føringene. Vaksiner var et krav, og fra og med Curacao måtte alle som skulle delta på seilasen også være fullvaksinert med 2 doser. Denne strategien viste seg vellykket og ingen smitte kom om bord de første månedene.

Den siste uken før avreise kom nyheten om den nye, ekstra smittsomme koronavirusvarianten, Omicron som var påvist i Sør-Afrika. Like etter ble innreisereglene til USA skjerpet. For å reise inn i USA måtte man være fullvaksinert samt ha negativ PCR test innen 24 timer før reisen startet.

Som den 6. skipslegen i rekken på denne jordomseilingen, mønstret jeg på i Miami 7. desember 2021. For en Bergensgutt er Statsraaden en kjenning der hun vanligvis ligger på Bradbenken. Å nå få være om bord som skipslege fra Miami til New York var et oppdrag jeg så fram til med ærbødighet.

Det er ikke lett å håndtere smitteutbrudd på skip, det har vi sett flere eksempler på de siste to årene. Enda mindre på et over 100 år gammelt seilskip. Her lever man tett på hverandre, medseilerne sover på skift i to store rom (banjer) med bare 50 cm mellom hengekøyene, og mange mennesker deler dusj og toalettfasiliteter. Glimrende forhold for virussmitte med andre ord.

Hvordan eventuell smitte om bord skulle håndteres hadde vært diskutert mellom oss involverte skipsleger, med Stiftelsen Statsraad Lehmkuhl og med skipets offiserer, og vi hadde planer basert på antall smittede til enhver tid. Et smitteutbrudd ville likevel bli vanskelig å stoppe med skipets begrensede muligheter for isolering.

Dagene i Miami gikk fort. Vi fikk om bord nye forsyninger med medisiner og medisinsk utstyr som skulle registreres inn i skipets logistikksystem. I tillegg var det en del arbeid med å teste alle nyankomne medseilere og mannskap før de fikk passere landgangen inn til skipet.

Denne etappen av OneOcean var preget av at det var mange forskere om bord. Alle deltok likevel i skipets vaktlag, som innebærer 2 x 4 timer med ulike oppgaver som rorvakt, utkikk, bøyevakt, brannvakt, renhold og alt arbeid som er relatert til seilingen. Alt ble stødig ledet av det faste mannskapet. Antall medseilerne talte 67, mens mannskapet var 27. Skipet var derfor ikke så fullt som det kunne ha vært, det kan delta opptil 130 medseilere.

Vi seilte ut fra havnen i Miami den 10. desember og i løpet av kvelden ble det heist storseil og stagseil, og etter hvert ble motoren slått av og vi gikk kun for seil. Stillheten under stjernene var fantastisk.

På vei til New York. Foto: Roald Havre
På vei til New York. Foto: Roald Havre

I dagene som fulgte hadde jeg noen få daglige konsultasjoner, det dreide seg om mindre skader. Noen fikk smake på at de ikke var så vant til å trekke i tau og klatre i rigg, så ømme hender, sener og muskler var ikke uvanlig. En dag fikk jeg sette en skalpel i en moden abscess, en mørk kveld ble en hodeskade vurdert. Evnen til egenomsorg i medseilergruppen var generelt stor, så i ledige stunder fikk jeg også klatret litt i mastene og lært meg sjømannskap.

Jeg begynte å finne meg til rette som skipslege.

Vi hadde ingen indikasjoner på koronasmitte om bord. Både ved avgang og på dag 3 ble alle medseilerne og hele mannskapet testet. Alle var negative. Nå var vi ganske sikre på at det var koronafritt om bord, og vi fortsatte smitteverntiltakene som gikk ut på god håndhygiene, men uten bruk av avstandsregler eller munnbind. Forholdene om bord gjør dette vanskelig å praktisere, så hele gruppen fungerte som en kohort. Vi var bokstavelig talt en «boble på havet» uten fysisk kontakt med omverdenen.

Tidlig på ettermiddagen den 17. desember ankret vi opp et par hundre meter fra
Frihetsgudinnen og historiske Ellis Island, der hundretusener av utvandrere har ankommet USA, ofte med seilskip. I bakgrunnen lå Manhattan med sitt landskap av skyskrapere og minnet oss om at vi tross alt var et lite skip fra et lite land. Vi var likevel stolte over å ankomme New York på den flotte skuten.

Det var god stemning om bord, og medseilerne hadde endelig mobildekning og kunne dele selfies flankert av Frihetsgudinnen eller «Manhattan Skyline».

For anker i New York. Foto: Hanna Thevik
For anker i New York. Foto: Hanna Thevik

Lørdag den 18.desember var det planlagt en begivenhetsrik dag i New York. Viktige gjester som FN-ambassadører fra de land som Statsraaden skal besøke på verdensomseilingen skulle få omvisning om bord.

Deretter var planen å legge til kai i Brooklyn ved hjelp av los og taubåter. Om kvelden skulle det være prominent mottakelse med inviterte gjester. At Norge har sete i FNs sikkerhetsråd skulle også markeres.

Jeg forstod at timene kom til å gå fort, så dagen på legekontoret begynte tidlig. Klargjøring av skipshospitalet for overlevering til Sjøkrigsskolens lege sto blant annet på planen.

Da sto han der. Den unge mannskapsgutten. Feberen var kommet om natten. Litt nesetett var han også. Ellers helt fin form. Han ønsket paracet.

«Det skal du nok få, men først må vi ta en ny covidtest» sa jeg. På med hansker, munnbind og vernebriller. Alle om bord hadde jo minst tre negative hurtigtester underveis, så overraskelsen var reell da dobbelstreken på testbrikken kom til syne.

Det gikk noen tanker gjennom hodet da jeg gikk fra legekontoret og opp til kapteinens kontor. Jeg så for meg hvordan denne informasjonen kom til å endre planene for dagen, og i verste fall ukene fremover.

Pasienten fikk ikke forlate legekontoret og neste trinn var PCR test som bekreftet smitten. Han ble deretter isolert, og ut over formiddagen testet vi hele mannskapet. Først ut var de han hadde jobbet tett på. Spenningen var stor mens vi ventet på at linjene på testbrikkene skulle komme til syne. Alle var heldigvis negative. Deretter testet vi resten av det faste mannskapet.

Før lunsj samlet vi alle medseilere på hoveddekket og kapteinen informerte om situasjonen.

Det ble umiddelbart innført midlertidig påbud om munnbind om bord. Deretter testet vi alle medseilere, vaktlag for vaktlag, og som ved et under var alle de også negative. Lettelsen var til å ta og føle på. Men enda var mye uavklart, og en rekke praktiske spørsmål dukket opp: når kan vi gå til kai? Er vi alle nærkontakter? Hvor skal vi avlegge en evt. karantene? Vil jeg rekke flyet mitt? Kommer jeg hjem til jul?

Det ble en hektisk ettermiddag og kveld med mye kommunikasjon med forsikringsselskap, amerikansk kystvakt og helsemyndigheter i New York. Plutselig var skipslegens rolle blitt tydeligere og behovet for «Ship Doc» sin dokumentasjon og vurderinger var plutselig blitt viktige. I Bergen var også Stiftelsen Statsraad Lehmkuhl involvert i den løpende kontakten med kystvakt og helsemyndigheter.

Vi ble liggende for anker, og tidspunktet for når vi skulle legge til kai var foreløpig uvisst. At vi raskt hadde fått testet alle om bord var en nøkkelfaktor. I løpet av kvelden fikk vi beskjed om at vi fikk tillatelse til å legge til kai neste formiddag og at de med negativ test kunne forlate skipet. Det kastet en stor lettelse over stemningen ombord.

Vi taues inn til Brooklyn. Foto: Roald Havre
Vi taues inn til Brooklyn. Foto: Roald Havre

Den syke hadde det etter forholdene bra. Som tidligere frisk og fullvaksinert kunne man forvente et lett forløp. Han ble isolert på sykelugaren, som på Statsraad Lehmkuhl består av fire køyer i et rom på ca.12 m 2 med eget toalett og bad. I det samme rommet er også mye av det medisinske utstyret lagret. Ikke ideelle forhold for isolasjon, men ganske bra for å være på et fartøy fra 1914.

Legekontoret er godt utstyrt og har en medisinsk monitor som i prinsippet kan gjøre det samme som en overvåkingsmonitor på en intensivavdeling. Slikt utstyr var ikke nødvendig i vårt tilfelle, men funksjonen som måler oksygenmetning i neglesengen (pulsoksimeter) er en meget nyttig overvåkningsfunksjon hos koronasmittede. Her kunne vi kontrollere daglig at O2 metningen ikke sank.

Etter å ha testet nærkontaktene med PCR tester dagen etter smitten ble påvist, og konstatert at disse var negative, måtte jeg overlate den koronasmittede til mannskapets forpleining. Siden han var omgitt av kjente om bord og forholdene tillot lokal isolasjon med eget bad og toalett på sykelugaren, var det min anbefaling at pasienten fullførte sin isolasjon om bord, og ikke alene på et hotellrom i land. Han fullførte i hvert fall sin isolasjonstid på 10 dager i tråd med amerikanske retningslinjer på dette tidspunktet.

Senere, i løpet av en ukes tid, viste det seg likevel at også en del andre mannskapsmedlemmer i tur og orden testet positivt for Covid-19. Jule- og Nyttårsfeiring ble dermed gjennomført i isolasjon om bord for de gjenværende mannskapene før mannskapsbytte ble gjennomført og de kunne tre i land.

Per i dag er Statsraaden på vei videre på sitt årlige tokt med kadetter og befal fra Sjøkrigsskolen. I år er dette en del av One Ocean Expedition. Seilasen har kurs sørover mot Rio de Janeiro hvor den er planlagt å ankomme 23.02.22.

Mulig avtar behovet noe for å teste og kontrollere for Covid-19 i løpet av seilasen, og forhåpentlig er pandemien historie når Statsraad Lehmkuhl ankommer Bergen igjen i april 2023.

Fakta: Karantene og smittevern spilte en stor rolle for sjøfolk i seilskutetiden. Ordet «karantene» kommer opprinnelig av de 40 dagene skip måtte ligge å vente utenfor Venezia når de kom tilbake fra fjerne Østen før de fikk losse varer og mannskapet fikk gå i land, forhåpentlig vis uten å ha med seg smitte til Europa

Om forfatteren: Roald Flesland Havre er overlege ved Medisinsk Klinikk, HUS, Helse-Bergen, Seksjon for Fordøyelsessykdommer. Han har også en bistilling som professor II, Klinisk Institutt 1, UiB. Han var «førstereisgutt» som skipslege på Statsraad Lehmkuhl på OneOcean seilasen fra Miami til New York i desember 2021.

One Ocean logoUN logos

One Ocean Expedition er en jordomseiling av det norske seilskipet Statsraad Lehmkuhl. Vi har som mål å dele kunnskap om havets avgjørende rolle for en bærekraftig utvikling i et globalt perspektiv.

Nettside av TRY / Netlife