Tilbake der han lå i nødhavn for 30 år siden

Da Johan og kompisene dro av gårde var planen at jordomseilingen skulle ta to år. Men uventede strabaser gjorde at de ikke vendte tilbake før fire år senere.

20-åringene var de første til å seile en norsk båt så langt sør og så langt nord på en og samme tur: Antarktis, Grønland, Kapp Det Gode Håp, Mikronesia, Fillippinene, Borneo og Sør-Amerika var de store målene, og ikke minst Kapp Horn.

Gylden anledning

I Sorgenfri, en Hero 101 på bare 33 fot, opplevde Johan både dårlig vær og havari. Nå er Johan tilbake i de samme farvannene igjen, under litt andre omstendigheter. Seilasen med Statsraaden var en gylden anledning til å komme tilbake der han seilte i med Sorgenfri i 1991 og 1992.

– Sydspissen og opp langs Patagonia er et spesielt og fantastisk område med masse historie og mye vær, nydelig geografi med fjell og fjorder, mimrer Johan.

Han har spesielt sett frem til å runde Kapp Horn igjen.

– Den første gangen jeg var her, var jo med en liten seilbåt. Men historiene om Kapp Horn er historiene om skværriggerne, som Statsraad Lehmkuhl. Så det er jo som er en drøm som går i oppfyllelse dette, en annen og mer historisk måte å runde Hornet på.

Nødhavn

Da Johan seilte ut Magellanstredet med Sorgenfri økte vinden på rett i mot gjennom stredet, og de måtte søke ly.

– Vi fant en fin beskytta havn, som vi for en ukes tid tilbake seilte forbi med Lehmkuhl. Med Sorgenfri var det nokså strabasiøst, det som skulle være en bukt i le for været ble raskt til noe helt annet. På natta kom fallvindene og røsket tak i Sorgenfri. Vi måtte ut i jollen og forsterke fortøyningene for å redde båten. Det var noe annet å seile forbi her med Lehmkuhl, smiler han.

Jordomseilingen med Sorgenfri varte i fire år, fra 1990-1994, og har hatt stor betydning for Johans liv etterpå. Han har jobbet på sjøen siden, og seiler både i fritiden, og i jobben som skipper og lærer ved Oslo Sjøskole.

– Det ga meg veldig kraftige livsopplevelser å seile rundt på denne måten i en liten båt. Å se verden på dette viset. De mellommenneskelige forholdene på slike turer er noe for seg selv.

En livsanskuelse

Livet til havs er blitt en livsanskuelse for Johan.

– Det har en stor verdi, og er ikke alltid like lett å kombinere det med et moderne liv, referansepunktet blir noe helt annet. Men det er godt å være i et miljø som det her, og en sann glede å få seile med den unge gjengen vi har med oss som frivillig mannskap, forteller Johan.

– Å leve med, bo og jobbe med unge som har denne livsgleden, i tillegg til gleden med å seile, det er godt å se, og gir meg håp for fremtiden.

På dekk er det seilhåndtering med stor iver. På banjeren er det alltid latter, kortspill, gitar og gode samtaler. Et skip er en hyggelig og oversiktlig verden, et lite samfunn der du lever tett på andre mennesker. Noe helt spesielt. Å få leve slik over lengre tid er noe en ikke får oppleve andre steder.

– Det å være få mennesker på en liten båt eller mange på et større skip, det er mer beroligende enn det kompliserte landlivet. Det er også et eller annet med å reise fra land til land via havet, sier Johan.

I takt med naturen

Han liker det han kaller en sympatisk og menneskelig måte å komme seg fram på, i takt med naturen. Mestringsfølelsen er også viktig, den du får av å kunne seile og klare deg på egenhånd.

– Livet til havs er rett og slett et enkelt og godt liv hvor en lever i takt med naturen.
Sammenlignet med sist han var her, ser ikke Johan de store endringene her på sydspissen av Sør-Amerika. Dyrelivet er som den gang, men så er jo Patagonia et øde område, som tas godt vare på.

– Argentina har satt ned foten for å drive med fiskeopdrett i blant annet Beagle Kanalen, og det er bra. Oppdrett er ikke bra for fjordene her, det forstyrrer dyrelivet.

For Johan er det viktig å ta vare på havet, og da er det å spre informasjon og endre holdninger essensielt.

– Det starter jo i det små. Opplysning er viktig og det å sette fokus på havets rolle, som det One Ocean Expedition gjør, er et steg i riktig retning. Før kunne jeg finne på å kaste sneiper i havet, for eksempel. Det skal man da jo aldri gjøre. Hver for oss klarer vi ikke å gjøre de store grepene, men vi kan påvirke og opplyse de vi omgås med. Alle monner drar!

Johan Petersen og Peder Krogh skrev bok om turen med Sorgenfri, noen av bildene over er hentet fra den.